Taliban-samtaler i Oslo

Discussions with Taliban about Wakhan, Tribune by Thomas Lund - Pamir Institute

Mening


Av

Thomas Lund

Vestlige land må samarbeide med Taliban til tross for deres hatefulle og voldelige ideologi. Akkurat nå er Taliban nøkkelen, dersom vi skal lykkes med å nå frem til isolerte områder og folk som har et desperat behov for hjelp. Det er dette Thomas Lund fra Norge mener er plikt. Han har personlig erfaring og venner i den avsidesliggende Wakhan-dalen som ekspedisjonsleder og gjennom sitt arbeid for kvinners rettigheter. Han sier: «Det vil være like vanskelig som å bekjempe en fiende uten uniform som er bonde om dagen og soldat om natten»

Kjærlighet eller sorg?


Norske myndigheter har hatt samtaler med Taliban − og det er bra. Det er riktig å hjelpe folk i nød. Afghanistan, den fantastiske naturen, de vakre og kloke menneskene, har satt sitt preg på meg. På godt og vondt.  

Jeg vet ikke hva jeg føler, men det er veldig sterke, nesten overveldende følelser jeg bærer med meg når jeg ser bilder av Taliban i Norge, men det er ikke frykt. Taliban har vært i Norge som representanter for Afghanistan.

Taliban representatives arrive in Gardermoen
Talibandelegasjonen ankommer Gardermoen flyplass (AFP)

“Norge vil stille målbare krav i møte med Taliban

En konsekvens av Talibans maktovertakelse i Afghanistan, er at afghanske kvinner nærmest blir «kastet på bålet». Arbeidet for likestilling og kvinners rettigheter i Afghanistan kan være lagt i grus. For meg er et slags livsverk er ødelagt. For kvinner i Afghanistan kan livet være ødelagt.

Jeg er en middelaldrende nordmann, akademisk utdanning, huseier i sentralt strøk, full av skam over eget konsum av plast, flyreiser og kjøtt. Men det er en sterkere skam jeg sliter med nå. Jeg evner ikke hjelpe mine venner i Afghanistan.

Jeg har vært i Afghanistan siden 2016. Sammen med andre frivillige har jeg drevet et program for jenter. Deltakerne har lært om kvinners rettigheter, trent for å bli sterke selvstendige kvinner med høye ambisjoner for framtiden. Jeg har tatt jentene med i fjellene og lært dem hva fjell og natur betyr for kropp og sjel. Dette ble en gjeng med kick-ass jenter! Men vi hadde aldri fått det til uten samarbeid med foreldre, og alltid med internasjonale styrkers væpnede hånd over oss. Aldri uten frykt.

An expedition team with girls in the Wakhan Corridorof Aghanistan  by Thomas Lund - Pamir Institute
Tre unge afghanske kvinner som er del av ekspedisjonen til fjellene i Wakhan. Ansiktene er sladdet for å ivareta kvinnenes sikkerhet.. Photo: Sandro Gromen-Hayes

Aldri uten frykt.


Nå er alle jentene, 74 totalt, ute av landet og lever livet som flyktninger. Talibanere har i årevis vært til stede i store deler av Afghanistan og hatt kontrollen over mange lokalsamfunn. Der har de stått for negativ sosial kontroll, særlig når det gjelder kvinner. Men de har også hatt dialog og inngått kompromisser slik at ideelle organisasjoner har kunnet fortsette sitt arbeid. Det betyr at mye internasjonal bistand indirekte har vært kanalisert via Taliban. Uten internasjonal bistand, med Talibans godkjennelse, ville ikke for eksempel skoler og helsestasjoner i deler av landet vært i drift. Slik sett har Taliban langt på vei vært anerkjent som lokale makthavere og samtidig fått økende støtte fra lokalbefolkningen.

Jeg har selv fryktet Taliban, og er evig takknemlig for å ha unngått dem på mine reiser i Afghanistan. De står bak grusomheter som jeg kjenner fra personlige fortellinger og som vi alle kjenner fra media. En av mine nærmeste i Afghanistan, Habiba, opplevde angrepet på universitetet i Kabul i 2016. Hun så medstudenter bli skutt og drept, og løp for livet. 13 mennesker døde under angrepet. Talibans væpnede grupper har kjempet mot allierte styrker og mot norske soldater som har ofret alt. Det er ingen tvil om at det er takket være den internasjonale militære tilstedeværelsen at det har vært mulig for meg å reise til Afghanistan. Nå er situasjonen en annen.


“Han ble skutt foran huset mitt”


I vår digitale verden er det enkelt å holde kontakten, og jeg snakker enten på telefon eller Messenger med de jeg kjenner best.

Pamir Institute:With closed borders, the  Afghan Wahan has, now, to rely on Tajik citizens solidarity for phone & internet”

For et par måneder siden snakket jeg med en ung mann nord i landet som jeg kjenner godt. Han fortalte meg at to talibanere drepte en mann da han nektet å gi fra seg telefonen som han brukte til å høre på musikk. «Han ble skutt foran huset mitt», sa han.

Dette viser at deler av Taliban fortsatt praktiserer en knallhard, menneskefiendtlig justis. Taliban har drevet en kontinuerlig terrorvirksomhet i årevis. Hver eneste dag har det vært hendelser, og ukentlig har vi kunnet lese om selvmordsbombing eller annen type terrorvirksomhet i media. De redselsfulle årene 1996 til 2001 har stått som en trussel om hva som igjen vil skje dersom Taliban kommer tilbake.


Frykt er et fundament for Talibans makt.


Jeg har gjort kontroversielle ting i Afghanistan. Jeg har jobbet for likestilling og kvinnefrigjøring som generelt er noe ukjent og uforståelig for afghanere flest utenfor Kabul og andre storbyer.

En utfordring for oss «i Vesten» er at det faktisk er en svært liten del av befolkningen i Afghanistan som er mottagelig for likestilling av kjønn. Afghanere flest, ser helst at kvinner er kledd i burka og de holder jentene borte fra videregående skole. Slik har det vært lenge, også før Taliban oppsto.

Likestillingsarbeid må du lenger ut på landet med for å se resultater av. Så langt som mulig. Området jeg har besøkt ligger nord-øst i landet hvor det bor Tadsjiker og de som befolker Wakhan-dalen. På kartet er området en «finger», klemt inn mellom Tadsjikistan og Pakistan, som kiler Kina i armhulen.

Området er unikt når det gjelder natur, dyreliv og ikke minst kultur. Kvinnene her er ute, synlige, og tar del i samfunnet på samme måte som menn. Det er lett å bli sjarmert av folkene her. Ole Paus har sagt noe sånt som «her i landet har vi alt, men det er også alt vi har». I Wakhan har de så å si ikke noe av det vi har, men de har noe annet. Det har gjort et dypt inntrykk på meg og har tatt fast grep rundt mitt hjerte. Det er disse menneskene jeg har i tankene hver eneste dag.

Som førstegangs ekspedisjonsleder gjorde jeg en feil. Jeg gjorde selvsagt flere feil, men som nordmann tror jeg at å ikke kunne betale for seg oppleves som en særskilt grov feil. Jeg hadde ikke vekslet nok lokalvaluta for å betale de 18 personene som hadde tatt jobben som bærere for meg. Min afghanske medhjelper forklarte situasjonen for mennene mens jeg så ned i bakken. «Du kan betale oss neste gang du kommer» sa de!

An expedition team at the bottom of Wakhan mountains by Thomas Lund - Pamir Institute
Ekspedisjonens bærere fra Wakhan tar en pause. Photo: Thomas Lund

«Neste gang», tenkte jeg. Det er da ikke sikkert jeg noen gang kommer til å sette mine bein på Afghansk jord. Jeg oppfattet dette som en tillitt jeg ikke kan huske å ha opplevd tidligere. Jeg er kanskje en romantiker, men jeg kjenner den beskjedne forskningen som er gjort i området, og det gir innsikt og forståelse. Ser vi nærmere på dette samfunnet så er det faktisk kun 1 til 4% av befolkningen som tar del i en pengeøkonomi. De bytter fortsatt varer her. Skal de bruke kontanter må de legge ut på reise og ta del i en markedsøkonomi hvor de mest sannsynlig vil bli lurt. Men hvorfor forlot de hjem og jordbruk for å følge meg i 4 dager opp til en høyde på rundt 5000?

Children of the Wakhan corridor by Thomas Lund - Pamir Institute
Wakhi barn. Photo: Thomas Lund
People of the wakhan corridor by Thomas Lund - Pamir Institute
Wakhi-folk. Photo: Thomas Lund

Editor note: Wakhan Corridor er stort sett befolket av Wakhi-folk. En etnisk gruppe med persisk (Tadsjikisk) opphav og språk. Wakhi-folket bor også i fjellområdet Pamir, i Tadsjikistan, Kina & Pakistan. Les: Wakhi in relation with other people of their areas. Det bor også en liten isolert gruppe kirgisiske gjetere på 4000 meters høyde i den østlige enden av korridoren..


Historisk er det Kabul enhver makthaver i Afghanistan vil kontrollere. Ikke noe annet. Tidligere regimer har også kun brydd seg om Kabul. Resten av landet nyter ikke godt av den makten og de ressursene makthaverne i Kabul besitter.


Folk bærer ikke våpen i dette området. De er ekstremt gjestfrie og åpne.

Jentene fra Kabul som jeg reiste med ble tatt imot som helter. «Skal dere klatre i de høye fjellene, så sterke dere er», sa de lokale mennene..

An Afghan girl climbing a glacier on Wakhan mountains, by Thomas Lund - Pamir Institute
En afghansk kvinne klatrer opp isveggen mens Thomas Lund sikrer.

Jeg ville gjøre noe godt i Afghanistan, noe betydningsfullt, men sannheten er at afghanerne har gjort mer godt for meg, inntil Taliban tok over.

Nå er mine hender bundet. Jeg har midler. Det er utrolig hvor mye man kan gjøre for lite i Afghanistan, men jeg kommer ikke til. Mine venner er informerte og ærlige. Det er ikke lenger noen å stole på, sier de.

«Ingen kan garantere sikkerheten din, ikke kom».

Venn fra Wakhan

Lokale menn jeg selv har måttet forholde meg til for å få reisetillatelse, har byttet side og kaller seg nå Taliban.

I tillegg har det kommet flere talibanere til området og også «andre terroristgrupper» sier min venn. Andre kilder utenfor landet melder om en flyt av krigere fra blant annet Egypt og Algerie til Afghanistan.

Jeg snakker med min venn i nord igjen.

«Har du mat og brensel? Er legen fortsatt i landsbyen og finnes det medisiner?».

«Vi har vår egen jord, så vi har mat for en stund. Ikke ris og olje. Det finnes ikke jobb her nå og prisene har steget i været samtidig som afghansk valuta har sunket i verdi».

Venn fra Wakhan

Så må jeg må legge på fordi jeg må rekke å kjøre til butikken og finne en brukbar middag før barna er hjemme fra skolen. Det er en merkelig følelse.

Afghanerne er noen hardhauser og lever under enkle kår, men det er en grense for hva de kan tåle også. Gamle, syke og nyfødte vil bli hardt rammet når voksne familiemedlemmer ikke kan forsørge dem.

«Nå kommer det penger», sier jeg til mine venner.

«Flott! Men de havner i Kabul. Det kommer aldri hjelp hit til oss.»

Svarer de.

Historisk er det Kabul enhver makthaver i Afghanistan vil kontrollere. Ikke noe annet. Tidligere regimer har også kun brydd seg om Kabul. Resten av landet nyter ikke godt av den makten og de ressursene makthaverne i Kabul besitter. I beste fall kan folk i rurale strøk føle seg som en del av en nasjon ved at de blir avkrevd skatt.

Et krav fra Vesten for å bidra med hjelp nå, er at pengene skal gå via FN. Det gjenstår å se om det lar seg gjøre å kanalisere penger til de som trenger hjelp uten å samtidig sponse Taliban. Det vil være like vanskelig som å bekjempe en fiende uten uniform som er bonde om dagen og soldat om natten. Men vi har ikke noe annet alternativ.

Thomas lund

Det er ikke først og fremst på grunn frykten for terrorisme og en ny flyktningstrøm vi må gjøre noe. Det er vår plikt som medmennesker..


Fattigdom og fundamentalisme fører ikke til noe godt. Den 10 år lange boikotten av Irak tok livet av to millioner mennesker, de svakeste, de syke og de unge. Senere ble landet et arnested for Al Qaida, ISIS og senere IS i Syria. Afghanistan har fått lide lenge for at de huset mannen bak 9/11. Får den ekstreme fattigdommen lov til å utvikle seg videre er det ikke utenkelig at lignende militante grupper med internasjonale mål vil blomstre opp igjen. Men det er ikke først og fremst på grunn frykten for terrorisme og en ny flyktningstrøm vi må gjøre noe. Det er vår plikt som medmennesker.

Jonas Gahr Støre sier at Norge ikke er en supermakt, men et land med økonomisk og politisk overskudd. Afghanistan er geopolitisk meget viktig, og har alltid vært det. Om det er av humane eller politiske årsaker Norge velger å involvere seg vet ikke jeg, men nå har vi en finger med i spillet, og det er jeg glad for. Det jeg vet er at vi har en statsminister som selv har opplevd Talibans terror og død i Afghanistan. Det har uten tvil påvirket han.

Å hjelpe afghanerne, er en plikt, slik det ble formulert og formidlet av Fritjof Nansen. Nansens ideer er ikke gammeldagse. De må ikke glemmes bare fordi vi har blitt et rikt land. Tvert imot. Fordi vi er et rikt land så må vi hjelpe andre. Hvis vi ikke gjør det, har vi grunn til å føle skam. Når jeg ser den svarte turbanen på TV føler jeg sorg, men når jeg ser på mine egne bilder fra mine reiser i Afghanistan er det kjærlighet jeg føler.


Editor’s addendum

NEGAR NGO, which accomplishes a remarkable endeavour with Afghan women, issued a petition against Norway’s talks with Taliban. The arguments are developed and documented. This shows the appalling complexity of the situation created by the Taliban occupation and violences in Afghanistan.

All over the world a movement of solidarity with the Afghan people has developed. Feminists everywhere are relaying the words of Afghan women, begging them not to be forgotten and above all not to recognise the Taliban.
However, from 23 to 25 January 2022, a delegation from the Islamist fundamentalists in power in Kabul will be welcomed in Oslo by the head of Norwegian diplomacy, Anniken Huitfeldt, for a meeting with representatives of the United States, France, the United Kingdom, Germany and Italy, as well as with representatives of Afghan civil society in exile.
The purpose of Norway’s invitation “in view of the large-scale humanitarian disaster facing Afghanistan”, is to engage in dialogue with the Taliban, says Mrs Huitfeldt, who assures us that these meetings “do not constitute a legitimisation or recognition of the Taliban”. However, as the Taliban spokesman analyses, “this visit will open the way to discussions, meetings and agreements with the countries of the European Union”…

NEGAR, soutien aux femmes d’Afghanistan

First signatories

Elisabeth BADINTER, philosopher and writer; Danielle BOUSQUET, President of the CNIDFF, former Vice-President of the National Assembly; Marie-George BUFFET, Member of Parliament (MP) for Seine-Saint Denis, former minister; Marie-Arlette CARLOTTI, senator for Bouches-du-Rhône, former minister; Elizabeth CAZAUX-LAGROLET, business manager; Chahla CHAFIQ, writer and sociologist; Laurence COHEN, Senator for Val-de-Marne; Catherine COUTELLE, president of the association of former MP’s, president of the women’s rights delegation of the National Assembly (2012-2017); Patricia LALONDE, former Member of the European Parliament; Laurence ROSSIGNOL, Vice-President of the Senate, Senator for Oise, President of the Assembly of Women, former Minister; Martine STORTI, professor of philosophy, feminist activist and journalist; Olivier WEBER, writer, great reporter, former war correspondent, itinerant French ambassador (2008-2013).

Access the full declaration in English (pdf)

Acces the French declaration and the on line petition


Published by Thomas Lund

Social anthropologist. Noreginan Chapter Head of Ascend -Leadership Through Athletics

2 thoughts on “Taliban-samtaler i Oslo

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: